Illustrasjonene er noe annerledes der.
Det 6. europeiske seniormesterskap i
bridge ble arrangert samtidig med Åpent mesterskap i Sorrento i Italia.
Tittelen over var en slager kjent som
”Come back to Sorrento”. Selveste Pavarotti har i den sangen beskrevet
lengslene tilbake til denne sjarmerende byen som ligger i en skråning ned mot
Middelhavet, en times busstur sør for Neapelkløverens fødeby. Når byen dertil
er plassert mellom Vesuv, Pompei og Capri, kunne deltakere som etter hvert fikk
et noe anstrengt forhold til bridgen få muligheten til å dele Pavarottis
følelser og heller trøste seg med mer storslagen kultur enn den de fant ved
kortbordet.
Makker Tore Pedersen og jeg syntes vi fikk både i pose og sekk. Først og fremst fordi spilleprogrammet for oss ”gamle” kun varte fra 15.30 til 20.00 hver ettermiddag, i motsetning til spillerne i åpent mesterskap som hadde to hektiske sesjoner. Torsdag var hele dagen fri til sightseeing (nattbridge), og det satte ”bridgeenkene” pris på. Slik fikk vi også tid til å være vanlige turister. I turneringen derimot, ble vi fort kvitt turiststatusen. Vi holdt oss hele uka i den anstendige delen av resultatlista. Her nede var forutsetningen som ellers i livet at du måtte tåle motbakker, så vel fysisk som bridgemessig.
Programmet startet med tre kvelder kvalifisering og deretter tre kvelder finale for de 40 beste. Skjermer og meldebrett hadde vi ingen erfaring med, men selv de gamle storheter viste tålmod og var behjelpelige med teknikken. Etter hvert likte vi denne formen, for det ble ro over spillet. Selv gikk jeg i den fella at jeg absolutt skulle se gjennom luka og følge med i makkers spilleføringer. Det medførte en kraftig kink i nakken etter første sesjon, men litt ”coaching” av Løwen (Per Løwe, red.) fikk meg til å rasjonere med kreftene resten av uka. Det var kun 26 spill i hver sesjon, men den spente og intense atmosfæren satte krav til topp konsentrasjon, og du var ganske tom når spillinga var ferdig.
Vi kunne ikke klage på starten. Dette
skjedde mot de gode nederlenderne som fikk tredjeplassen:
E
K 4 3
D
10 5 4 2
kn 7 5
10
10 7 kn 2
8 Ø/A E 7 3
D
9 6 4 2 E K 10 8 3
kn
9 6 5 2 E 8 3
D
9 8 6 5
K kn 9 6
-
K D 7 4
Vest Nord Øst Syd
Bonhof Hjerkinn Ramer Pedersen
1 NT 2
kl1)
pass 2 ru2) pass 2 hj3)
3 ru 3
hj4)! 4 ru pass
pass 4 hj x pass
pass pass5)
1)
Yeslek – viser ruterfarge eller begge major.
2)
Obligatorisk, unntatt med en meget sterk ruterhånd.
3)
Viser toseter i major. Undrenes tid er ikke forbi!
4)
I Ski ville 4 hjerter vært automatisk. Men med min minorfordeling ble det neppe
pass rundt.
5)
Dette må da stå?
Det kom liten ruter ut til esset, og makkers renons varmet. Kort tid etter kunne vi notere 11 stikk og 990. I bulletinen ble det skrevet om uheldige par som kom i 4 spar. Hjerter ut til esset, hjerter til stjeling, kløver til esset og ny hjerter til stjeling. En beit.
Men spillet var ikke over. Det ble en
hektisk diskusjon på nederlandsk gjennom luka og tilkalling av turneringsleder.
Den yngre garde hadde advart oss om at alle midler ble brukt for å få korrigert
et dårlig spill. Her ble det påpekt at makker ikke hadde alertert min 2 ruter.
Makker hadde imidlertid på 2 kløver forklart betydningen av meldingene så
grundig at han syntes det var helt unødvendig. En av de mange dyktige
turneringslederne smilte skjevt da situasjonen ble forklart, men først i 7.
runde fikk vi bekreftelsen på at resultatet ble stående.
Dette var en vekker, og vi klarte oss
helt til avslutningsrundene da vi møtte et sterkt engelsk mixpar. Jeg tar bare
med meldingsforløpet, for spillet hadde ingen poenger:
Vest Nord Øst Syd
Mr Hjerkinn Mrs
Pedersen
1 kl x 1 hj1)
pass 2 kl2) pass pass
pass
Utspillet av trumf fra damen var godt, og selv om makker hadde to ess, fikk jeg ikke mer enn åtte stikk, mens det var ni eller ti stikk i ruter. I grand hadde mange blitt dyttet på overstikk, så derfor innkasserte motparten 65% på spillet. Men dama bøyde seg resolutt inn i luka og spurte: ”Fikk du opplysningen om at 1 hjerter ikke var krav?” Da startet et hurlumhei med turneringsleder i flere omganger, og vi fikk med nød og neppe spilt det andre spillet. Avslutningsreplikken som turneringsleder hadde til vest, var: ”Insisterer du virkelig på at du heller ville ha gått flerfoldige beit? Hva ville du egentlig meldt?”
En refleksjon over dette er: På det nivå jeg spiller hjemme, så er vi altfor slappe med bruk av alert og lovanvendelsen ved brudd på reglene. Til gjengjeld slipper vi jo slike intermesso som vi ble utsatt for her nede. Vi bør vel likevel forsøke å ta i bruk internasjonal standard?
Personlig var jeg minst fornøyd med 1. sesjon fordi jeg måtte ta på meg to brente slemmer og ditto utganger. Men 61,5% og 4. plass viste igjen at gode spilleføringer og motspill i småkontrakter er like viktig, så ambisjonene økte med tanke på fortsettelsen.
Min sterkeste motivasjon for å delta i EM
var å få møte de gamle bridgenavnene. Det vi her hjemme betegner som Veteran er
hentet fra krigsterminologien og fører tanken hen på skuddsår og trebein etter
”kortkrigen”. Da liker jeg heller Seniors, et ord preget av ærverdighet og
stil.
I kvalifiseringen var vi delt opp i seks grupper som spilte Mitchell med score over hele feltet.
I andre sesjonen møtte vi puljen hvor noblessen var samlet, blant andre den tidligere WBF president ”Nisse” Jensen fra Stockholm. Han ga meg en spøkefull irettesettelse da jeg (som vanlig) tok ut makkers 3 spar i 3 grand og gikk mine fem beit – et resultat rundt middels. Den gamle gentleman snudde seg mot meg og spurte hvorfor jeg ikke hadde unnet ham gleden av å få spille mot makkers sparkontrakt. Han satt nemlig med alle de utestående trumfene. Det hadde gitt mindre beit, men plasseringen var tydeligvis ikke lenger det viktigste for det honorære medlem av bridgen.
I
denne puljen sluttet vi å undervurdere blide, gråhårete damer, for det ble fort
dyrt. To signora fant en snedig variant i en delkontrakt. Nysgjerrig snudde jeg
meldekortet og fant et gammelt, godt Blue Team navn: Forquet. Det er vel grunn
til å anta at Pietro, en gang ranket som verdens beste spiller, hadde lært damen
noen triks.
Makker spilte her nede med samme attityd som da han rykket ned i B-pulja i klubben og sammen med sin faste makker, veteranmester Herman Larsen, forsøkte å lure til seg poeng. Neste spill, som er sakset fra bulletinen, er eksempel på dette og var hyggelig lesing for makker:
av Patrick
Jourdain, Wales
Som innledning skal du få ”matche” herrene over:
D kn 10 6 5
E
kn 9 7 N/N-S
E
E 4 2
Med
alle i sonen går meldingene 1 spar til venstre, 2 ruter til høyre, 2 spar til
venstre, 2 grand til høyre. Alle passet. Hva spiller du ut?
Henri
Szwarc og José Damiani fra Frankrike hadde fått en excellent start i Seniors,
med 17. plass etter første sesjon i finalen. Szwarc feirer 47 års jubileum i å
representere Frankrike ved kortbordet, mens Damiani, kvartfinalist i Rosenblum
i Albuquerque og bronsemedaljør i Europamesterskapet for mixpar i Aachen, på
sin fritid er president i World Bridge Federation. Sistnevnte hadde
utspillsproblemet over, og fant etter en god fundering det spektakulære utspill
av liten spar! Dette var fordelingen:
E K 9 4 2
4 3
9 2
K 10 9 6
D
kn 10 6 5 8 7
E kn 9 7 N/N-S 8 6 2
E D
5 4 3
3
K
D 10 5
K kn 10 8 7 6
D kn
Spillefører
kunne ikke risikere sin beste sjanse, som var å godspille ruterfargen, så han
gikk opp med spar ess og tok ruterfinessen. Damiani vant og fortsatte sin
originale suksess med nok en liten spar! Bordets konge tok stikket, og en ny
ruterfinesse ble tatt. Da vest var renons, ga spillefører opp ruterfargen, men
vest hadde fem vinnere og kunne bete kontrakten.
Ved
vårt bord gikk meldingsforløpet:
Vest Nord Øst Syd
Pedersen Ricciarelli Hjerkinn Baroni
1 sp pass 2 ru
pass 2 sp pass 3 hj
x!1) pass pass 3 NT
pass pass pass
Her
kunne makker si: ”Presidenten og jeg – eller kanskje omvendt?” Tro det eller
ei, han hadde samme inspirasjon og gjennomførte samme infame motspill. Men vi
fikk to beit og slo berømthetene på poeng.
Mot
et italiensk par ble jeg utsatt for en ”pølsetrumpskvis”. Denne skvisformen er
så sjelden at jeg tar spillet med som en illustrasjon:
K
kn 9 6 5 2
8 5
9 8 2
K 5
E 10 8
D
3 N/Ø-V kn 10 9 4 2
kn 10 6 4 K 7 3
D
kn 10 8 6 2 E 7 3
D 7 4 3
E K 7 6
E D 5
9 4
Vest Nord Øst Syd
Pedersen Tramonto* Hjerkinn Canesi
pass pass 1 NT
pass 2 hj1) pass 2 sp
pass 4 sp2) pass pass
pass
1) Overføring
2) Berettiget tiltro til makkers spilleføring.
*)
Nederst i byen, på en klippe ut mot havet, stod et noe slitt hotell med samme
navn. Her satt en gang Henrik Ibsen og skrev sine verker. Han tilbrakte mange
år her, og det er laget en TV-serie om hans spasersti i området.
Jeg burde vært advart da den italienske elitespilleren sukket høylytt idet blindemann la kortene på bordet. Makker spilte ut kløver dame, som ble lasjert. Ny kløver til mitt ess og hjerter knekt tilbake. Syd stakk med esset og fortsatte med en liten spar til makkers ess. Hadde Tore nå spilt ruter knekt, ville ikke dette blitt skrevet. Men hjerter dame var jo en naturlig fortsettelse. Hvordan vil du nå få hjem kontrakten?
Canesi hadde nok spilt så mange ganger mot Belladonna at han hadde lært skvisteknikken. Han tok nå fire ganger spar og situasjonen var:
5 4
-
9 8 2
-
- -
- N/Ø-V 10 9
kn 10 6 4 K 7 3
kn -
-
7 6
E D 5
-
Da spar 5 kom fra bordet, satt jeg fremdeles i den vrangforestilling at ruter konge var stokkens juvel, for hjerter kunne jo syd bare stjele i bordet – ikke sant? Men da jeg saket en hjerter, forsvant ruter 5 hos spillefører. Ruter til damen og hjerter til siste trumf. Ruter ess var inntak til det 10. stikket – hjerter 6. Jeg bråvåknet av Pedersens ”Au! Au! Au!” på den andre siden av skjermen. Husk på denne elegante teknikken neste gang roter deg for høyt!
Finalen ble arrangert som vanlig barometerturnering, og ved frammøte fikk vi utlevert rundeskjema med navn på parene vi skulle møte. I de seks første rundene var utfordringen kun polske par, blant annet gamle ringrever som Lasocki, Polec, Pochron og ikke minst ”granitten” fra Krakow, Andrzei Wilkosz. Når det 7. paret var den tysk-svenske kombinasjonen Humburgh-Mattson, som i det foregående mesterskap hadde blitt nummer to og nå endelig gikk til topps, gjorde det at vi måtte bite tennene hardt sammen i meldingene og holde tunga rett i munnen i spilleføringer. Vi overlevde feltet med +38.
(Bilde: Tore og Olav ved skjermen)
Tekst: Finaleplass sikret.
Atmosfæren var preget av konkurranse. Det var kun et kort nikk før spillinga begynte, men heller ingen tegn til nedvurderende holdning. Merkelig nok var de færreste interessert i det omstendelige WBF-systemkortet. Stort sett viste vi minimum antall kort for åpningen med fingrene og knyttet neven ved sterke meldinger. Da jeg la kløver 3 mot Szwarc, pekte han på kortet og spurte: ”Ønsker eller ønsker ikke?” Enkelt og greit, du slapp lange utgreiinger på engelsk.
Tre par skilte seg ut ved å vise vennlig oppmerksomhet. Ett av dem var Romik-Rand fra Israel. Nissan Rand var en meget jovial og omfangsrik spiller som tok bortimot hele plassen ved bordet. Da han oppdaget at jeg var fra Norge, begynte han på en engasjert tale. Som styremedlem i WBF ville han overbevise meg om at Norge og Norden måtte stille lag i Veteranklassen i kommende EM på Tenerife. (Nordbysjefen (Harald Nordby, red.) jobber med saken). Makker meldte 2 hjerter over Romiks 1 grand åpning, og Rand ”glemte” i sin iver å melde 2 spar. Dermed forærte han oss en topp.
Noen få runder før slutt møtte vi paret som på det tidspunkt ledet. Ikke vet jeg om det var Stanley eller Rue fra England som satt ved siden av meg, men som ved forrige møte ble det noen utvekslinger om Norge. At hans utgreiinger kun var av journalistisk interesse, får så være. Det var i denne situasjonen noe selsomt å høre ham diktere poenger ved hvert eneste kort som ble lagt, mens fruen satt ved siden av og noterte hektisk. Kostet det dem seieren? Plutselig mintes jeg William B. Herseth og hans lille, velbrukte notisbok.
Det hyggeligste møtet var damen fra
Israel med det flotte navnet Neta Saxon. Hun satt ved siden av meg og nynnet
lystig hele runden igjennom. Etterpå spurte jeg makker om han hadde hørt det,
for det kunne jo være hun ga signaler til sin makker. Det var likevel tvilsomt,
for spillene gikk i vår favør. Til gjengjeld ga hun meg noe så sjeldent som et
hjertelig kompliment for godt motspill. Hun tapte alle poengene, men vant til
gjengjeld et bridgehjerte.
Det spillet som ga meg størst tilfredshet hadde ingen raffinerte finesser. Det var motspillerne og timingen som stemte så godt at jeg å kunne nyte utfallet. Vi hadde hatt en noe tung sesjon i finalen, da vi skulle avslutte mot en fargerik kunstnertype med det klingende navnet Antonio Vivaldi. Han var ”akkompagnert” av en rødhåret Donna, som med hensyn til utseende ikke lå Sophia Loren noe etter. Jeg tipper at herr Pedersen med Donnaen som bakspiller, strevet mer som blindemann med å konsentrere seg enn det jeg gjorde som spillefører på den ”skjermete siden”.
Antonio hadde tidligere ”komponert” så godt ved kortbordet at han hadde VM-tittel og en mengde nasjonale mesterskap med seg til bordet. Ikke dårlig på Blue Team sitt territorium.
Ezio Fornaciari ved min side var den rake motsetning. Storvokst, med kraftig tyrenakke og med et noe bistert uttrykk, vekket det fantasien om at min rolle var toreadorens. Muligens ga det inspirasjonen jeg trengte i dette spillet:
kn
D 10
kn 9 4 3 2
E
10 9 5 2 D 6 4 3
9
3 2 Ø/N-S D 8 6
7
5 4 kn 7 5
E
K 8
7 6
K 8 7
K 7
E K 9 8 6
D 10 5
Vest Nord Øst Syd
Antonio Tore Ezio Olav
pass 1
NT
pass 2 ru1) pass 2 hj
2 sp 4 hj2) pass3) pass
pass
3) Lang
tenkepause, med flere spørsmål om meldingenes betydning.
Med kløver ess og konge ut var jeg ikke
høy i hatten, men forsøkte jo finten med å legge tieren og damen. Men tredje
kløver kom heldigvis ikke, for sparesset ble tatt, og deretter skiftet han til
ruter. Resten var en åpen bok. Opp på ruter dame, og hjerter knekt fikk seile
gjennom ”mannen som spurte for meget”. Hjerter til kongen og spar til stjeling.
Da hjerter dame viste seg under esset, var det jeg som kunne nyte italienske
fiolinkonserter. Ezio, iført ”blue” silkedress og tverrsover, noterte motvillig
620 til oss, og de fleste poengene gikk til Norge. Magefølelsen var den riktige
da vi forlot lokalet.
Siste sesjon startet meget godt, og vi lå
og pendlet rundt sjuendeplassen fram til de to siste rundene. Men avslutningen
ble et antiklimaks. Muligens syntes de romerske gudene på Vesuv at nå fikk det
være nok, for de plasserte oss til de grader mot salen.
E D kn
D kn 6 5
9 7
K D 10 3
K
10 8 3 7 5 4 2
E
10 3 2 N/Ø-V K 9 8 7
E
kn 6 D 2
8 7 9 6 5
9 6
4
K 10 8 5 4 3
E kn 4 2
Vest Nord Øst Syd
Korkut Olav Sarinsakch Tore
1 NT pass 2 sp1)
pass 3 kl2) pass 3 ru3)
pass pass pass
3)
Spillemelding. Kanskje noe defensivt i innspurten.
Kløver kom ut. Hva er beste spilleplan?
Makker gikk direkte på ruterfinessen, men da ble det en stjeling på motparten. Dette er den gamle varianten: Spill hjerter og du bryter motpartens forbindelser. Enda bedre går det med gjentatt sparfinesse med avkast av hjertertaperen! Uansett hadde ingenting hjulpet for å kunne avansere: 110 var verdt 2 poeng av 38. 130 hadde bare gitt 10. Og 150 var bare middels;19. Du måtte ha 10 eller 11 stikk i grand (spar ut og mer spar?) for å få et godt spill. Rutinerte tyrkere hadde nok funnet motspillet og betet oss.
Siste spill er en utspillsprøve:
Vest Nord Øst Syd
1 sp pass
2 NT1) pass 3
NT2) pass
pass pass
-
E 10 6
D 8 7 6 5 3
K kn 10 9
Ø/A
Ditt utspill!
Jeg trakk normalvalget; ruter. Det ga en finesse som alltid var der, men det var tempo til motparten. Kløver? Vurderte dette ”safe” utspillet for eventuelt å sikre meg stikk Det var igjen en finesse som spillefører alltid kan ta, men nok en gang tap av tempo. Vinnende utspill er en fantasifull hjerter 6. Nå kontrollerer du motpartens forbindelse mellom hendene. Men samtidig må makker legge i en honnør fra Dkn876 når spar spilles fra K5432 i bordet – ellers er det igjen 10 enkle stikk til motparten.
Da jeg feilberegnet sitsen og stakk med esset i første hjerterrunde, fikk motparten 11 stikk. Det var ren bånn, men 10 stikk hadde bare gitt 6 poeng, og 9 stikk var kun middels. En rekke par hadde gått diverse beit i 4 spar. To fattige poeng var utbyttet på siste runden. Akk - den som hadde fått sittet i motsatt retning!
Vi raste ut av ”Top Ten” og var noe
misfornøyde da vi møtte fram til premieutdelingen. Dette var en flott
forestilling som dessverre få overvar. Bridgespillere er seg selv nok, for de
var i foajeen og mesket seg med kanapeer, gratis øl og vin i stedet. Da
vinnerne i Seniors hadde vært på pallen og blitt hyllet med medaljer og
pokaler, skulle vi andre premievinnerne, til og med nummer 25, bort til
sekretariatet for å hente vår konvolutt med Sveitserfranc. Ved siden av meg
stod en ivrig Henri Szwarc og tok smilende imot sin konvolutt med nummer 20 på.
Jeg fikk vår med 12 på, og da kom ettertanken på hvem vi hadde bak oss på
lista. Den gode følelsen var endelig der, og det var tid for feiring.
Selv om resultatet ble bra, så vi et klart forbedringspotensial i meldingene. Vi hadde sittet hjemme over kaffe og vafler og rasket sammen et system, og det ble alltid to-tre dårlige spill i hver sesjon som skyldtes usikkerhet. Her hjemme er det veteraner som fremdeles spiller elitebridge og som har gjennomdiskuterte systemer. Disse vil ha store muligheter til å kunne gjenta den flotte tredjeplassen til Henning Riise og Leif Salterød fra 1997.
Jeg har i denne artikkelen forsøkt å gjengi noen inntrykk fra arrangementet, av spillere en møter og atmosfæren. Forhåpentlig kan det lokke andre til å stille opp ved neste korsvei. Det ble antydet at vi da vil få muligheten til å si ”Ich bin ein Berliner”…